Er vel så og si det eneste bildet jeg har fra meg selv siden jeg var lita. Hvis du lurer på hvorfor så forsvant alle bildene da huset vårt brant ned.

Har du mange bilder av deg selv som barn?

Gården jeg bodde på før, som er brennt ned, har hatt hele tre branner. Den ene brannen er så lenge siden, men det begynte altså å brenne i ei vaskemarskin, og hele leiligheta i huset måtte pusses opp. Dette er sikkert 20 år siden nå, det var før mamma og pappa ble sammen.

Påska 2004 begynte det å brenne i vedsekkene til pappa. Jeg var på Fjergen med mimmi og bestefar, heldigvis. Jeg kan ikke fortelle så mye om denne brannen, men her var det altså lillebroren min som reddet gården, og her var han bare 3 år gammel. Jeg fannt en artikkel om dette på lokalavisa vår som du kan lese om her.

Det verdste som har skjedd i min, søskene mines, mammas, pappas og mine kjenntskapers historie er vell da hele gården vår sto i full flamme. Jeg har skrevet noen  innlegg på bloggen om dette, men ikke så mye.

Jeg tenket tilbake, det er bare vonde minner. Jeg vil komme med flere slike innlegg, for etter det som skjedde i Lånkehallen, les min historie her, så har jeg fått de vonde tankene tilbake.

VERDSTE BILDENE JEG VET OM.

Jeg har fått mange nye lesere, og kanskje ikke alle vet at jeg sitter med vonde tanker å får ikke sove om natten. Jeg er redd alt som man kan være redd for, redd for å sove i min egen seng, redd for å høre at det knitrer og smeller i peisen, redd for å være alene hjemme, redd for å fortelle følelser til noen.

Etter at gården min brannt ned 12 september 2008 så har jeg ikke hatt følelser mer,  ting har bare gått nedover, og det føles ikke ut som om jeg lever et liv lenger, alt er bare bortkastet tull. Jeg kommer aldri til å glemme da jeg så det brannt i låven, og 25 minutter etterpå brannt huset mitt. Det er minner som aldri vil forsvinne, jeg tror jeg forsvinner før minnene, kanskje de blir med meg etter døden også?

Jeg er redd, og har ingen å snakke med. Jeg har snakket en del med mammaen til Hanne, siden hun også har opplevd det samme, og det hjalp faktisk litt. Har du opplevd det samme har jeg gjerne lyst til at du kontakter meg, jeg trenger å snakke med noen som har vært i samme situasjon som meg.
Ja, dette VAR altså huset mitt.. Du kan finne flere bilder HER

Jeg har fått mange nye lesere, og kanskje ikke alle viste at huset mitt, eller hele gården min, har brunnet ned. Jeg har lagt ut bilde fra gårdsbrannen en gang på bloggen min, det var 12. september, da var det et år siden denne tragiske brannen skjedde. Ikke bare i Lånke der jeg bor brannt det, men det var gårdsbrann på Ronglan, tre kvarter unna oss, men der brannt bare fjøset, heldigvis.

Dette var egentlig et veldig dumt spørsmål, og jeg håper du svarer nei på dette. Jeg vil heldst bare glemme alt som har med gårdsbrannen å gjøre, å det å miste hus og hjem er enda værre en det høres ut som.

Først og fremst er det værre å dra til et familiemedlem å tenke "shit, jeg har jo ikke en tannbørste en gang..". Det var det første jeg tenkte da huset mitt brannt ned, og jeg husker enda den dagen etter brannen da vi skulle på Stjørdal å handle oss jakker, det er ikke hver dag jeg syntes synn på meg selv, men akkurat denne dagen syntes jeg det.

Jeg filosoferer på mye rart, og jeg er nyskjerrig på alt mulig.
Hvordan tror du det er å oppleve brann?

> Min bror - jeg - Kitty < I vårt gamle hus.

---

Minner også på designkonkurransen min, bare en er påmeldt, så meld deg på!

Nå kjenner jeg jeg er superredd for alt. I går fikk jeg ikke sove fordi det regnet ute, og ja, jeg er så redd ting. Jeg er redd alt mulig rart, og jeg skulle ønske jeg ikke var det, det føles forferdelig.

Etter brannen så sa leger at vi skulle få hjelp og noen å snakke med, men ingen dukket opp. Jeg syntes dette er for dårlig, mange mennesker sitter hjemme og ikke tør å være hjemme alene. Mange er redde bare det er tordenvær. Mange er redde bare det lukter røyk fra ei pipe ute. Og en av de er meg. Jeg føler at Stjørdal kommune har gitt dårlig hjelp. Men det er litt pluss også. For når det brannt hjemme hos oss kom nesten legen før brannbilen, å snakke med den legen gjør deg 100 kilo lettere.

Et bilde ifra sommer. Jeg tror sol er det eneste været jeg ikke er redd for...

Sorry for et upositivt innlegg, men jeg bare følte at dette måtte ut. Nå er jeg så redd å tenker hele tiden, så jeg måtte bare. Men jeg lover å komme tilbake til mer posetive innlegg senere.

Jeg h ar vært igjennom brann. Men den beste medisinen av alt er at nå holder de på å bygge hus, og jeg skal vel flytte inn i slutten på januar. Guud, hvor lenge jeg har ventet på dette øyeblikket!









































Her var da noen bilder i fra begynnelsen. Desverre har jeg ingen nye bilder nå, men de holder på med taket, så bilder kommer vell litt senere.

HER kan du lese historien om da huset mitt brannt ned, eller ikke bare huset, gården min også. Takk for alle de fine kommentarene jeg fikk, du kan lese mer om de HER.

Men nå skal jeg komme til det temaet som jeg skriver dette innlegget om. Jeg liker ikke å tenke tilbake på fortiden, det er bare fæle minner som aldri forsvinner. Jeg skulle ønske at jeg hadde glemt alt sammen, og ikke mindst at jeg hadde hatt alle tingene mine og huset mitt fortsatt!
 Jeg glemmer aldri de "trøstende" ordene jeg fikk etter brannen, "du får nye ting, og du får nytt hus," jo, jeg får jo det, men minnene forsvinner aldri, og de vil alltid være der også. Men jeg kommer altid til å savne gammelhuset mitt, selv om jeg får et nytt hus. Bare tenk på alle minner du har i ditt hus, mine minner er forsvinnet. Jeg kommer også til å savne låven som jeg pleide å hoppe i høyet i, alt er nå borte..

Vis du vil følge meg og min familie kan du lese om onkel (gammel kjæresten til tante) HER. Og du kan se bilder fra brannen HER.

Du kan også lese noe HER, og du kan lese naboens historie HER. Og HER kan du lese om hvor fort gården brannt ned.
Og HER kan du forresten lese om pappa, johannes og lady etter brannen.

Grunnen til at jeg legger ut så lenkeadresser er for at du skal tro meg, og at du skal finne ut hvor farlig en brann er.
JEG HÅPER DETTE IKKE SJER MED NOEN AV DERE!

Jeg vil takke alle for de hyggelige kommentarene jeg fikk i innlegget mitt Da gården min brannt ned. Jeg fikk hyggelige kommentarer, jeg elsket alle, og den beste av alle var nokk fra "Utengrunn".

Hun lurte på om jeg hadde noen og snakke med osv. Eller rettere sakt, hun skrev dette:

Hei på deg!

Dette hørtes ikke greit ut i det hele tatt. Man kan forestille seg hvordan det kan være, men man får nok aldri vite det uten å oppleve det. Så da er det nok best og ikke vite. Jeg håper det går ganske bra med deg nå. Har du noen du har tillit til, som du kan prate med om det du sliter med nå?

Dette var en kommentar som traff meg rett inn i hjertet♥ Tusen takk!
TAKK TIL ALLE SOM GIDDER Å STØTTE MEG, dette er noe jeg setter pris på, og jeg sier det igjenn: "jeg håper dette ikke skjer med dere, jeg vil ikke at dere skal få så jævlig liv som meg"

-Solveig Kristine